Du kan se det i øynene til en forbipasserende, en kollega, venn eller dine kjære!
Sårbarheten!
Den finnes bak den harde fasaden, det avvæpnende smilet, de redde øynene, den selvsikre presentasjonen eller det unnvikende blikket. Uansett hvor godt vi prøver å skjule den, så har den med å komme til overflaten. Sårbarheten!
Venn eller fiende?
Vi behandler den ofte som vår verste fiende, og sørger for å holde den på trygg avstand. Skulle den rykke nærmere, har vi ofte mange ulike forsvarsstrategier, eller vi fornekter rett og slett dens eksistens.
Vi sier gjerne: «Jeg klarer meg fint, jeg har det bra!» «Det er andre det er noe i veien med ikke meg.» «Jeg klarer meg greit og hadde en helt ok og vanlig oppvekst som alle andre.» «Jeg har det litt kipt innimellom, men det har jo alle, livet går opp og ned»
Ja, som alle andre, vokste både du og jeg opp med både oppturer og nedturer, frykt og glede, savn og tap, lengsler og håp. Sårbare erfaringer i familien, på skolen og blant venner. Sannheten er at det ikke alltid har vært lett å være verken deg og meg! Slik er det å vokse opp i verden, på godt og vondt, og for noen dessverre mer på vondt. Vi vet mange ganger ikke så mye om hva som skjuler seg inne i de bebodde øynene våre, eller i øynene til de vi møter. Like mye som de stråler av glede, kjærlighet og varme, så bor også sårbarheten der.
Vi tror den er vår fiende, når den i virkeligheten er vår venn. En venn vi ikke alltid kjenner like godt, men som det er absolutt verdt å bli bedre kjent med. Den gjør oss til medfølende og omsorgsfulle mennesker. Den beveger oss til handling for andre som trenger vår støtte og hjelp. Den lærer oss å elske dypere og forstå både oss selv og andre med større raushet og varme.
Hvorfor er vi da så redde for sårbarheten?
Vi er ofte redde for at den skal ta over, at den skal lamme oss, at vi skal bli avslørt. Vi vil helst ikke at andre skal se hvordan vi egentlig føler oss. Hva vil folk tenke? Noen ganger har vi så lite kontakt med sårbarheten vår at vi ikke vet at det er den som driver oss til å prestere og perfeksjonere som om vi skulle bli nådd igjen av et tog når som helst. Behandler vi vår egen sårbarhet som en fiende, har vi en lei tendens til også forakte andres i våre iherdige forsøk på å forsvare oss selv.
Egentlig så vet vi jo at hjerter beveges aller sterkest når vi nettopp tør å innrømme at vi er sårbare mennesker og dele av våre erfaringer. Ofte tenker vi innerst inne at de som gjør det er modige og vi beundrer dem på avstand. Sårbarhet er ikke svakhet, slik det ofte blir gjenkjent som, det er styrke.
Det kreves mye mer mot å være ærlig med sin sårbarhet enn det meste annet. Det første steget handler om å innrømme for oss selv at vi nettopp er sårbare sjeler i verden, og begynne å leve mer sant. Tørre å innrømme at vi av og til mislykkes i det vi gjør. At vi kjemper med negative tanker som kommer snikende, og strever innimellom med både jobb og livet ellers. Det snodige er at vi ikke alltid helt vet hvorfor det er slik. Det kan være verdt å utforske og finne ut av, gjerne sammen med noen. Det er ikke alle reiser det er like lett å gjøre alene. Vi trenger gjerne noen som kan speile oss og hjelpe oss å vokse. Slik kan vi få hjelp til å bli venn med våre egen sårbarhet, lære å lytte til oss selv, være ærlige, og ha omsorg for også de sidene i livet vårt.
Det er først når sårbarheten blir vår venn at vi virkelig kan utvikle oss som mennesker i møte med oss selv og andre. Da trenger vi ikke lenger bruke store deler av vår kapasitet og energi på å holde sårbarheten på trygg avstand. Isteden kan vi la den få gjøre våre liv rikere. Vi kan la den gi oss visdom til å handle til beste for oss selv og de rundt oss. Gi raushet og omsorg, og forstå oss selv og andre på en ny og bedre måte.
Comments